Det tok faktisk ganske lang tid før jeg forsto at det var utbrent jeg var. At jeg faktisk hadde møtt den berømte veggen, og at det var årsaken til at jeg forandret meg fra å være humørfylt, positiv og impulsiv til å bli konstant sliten, deprimert og uten ork til noen ting bortsett fra det høyst nødvendige.

Men hva er det egentlig å være utbrent?

På lommelegen.no står det at «Utbrenthet er en tilstand preget av utmattelse, mangel på entusiasme og motivasjon, og en følelse av å ikke strekke til.»

Akkurat sånn følte jeg meg. Jeg var konstant trøtt, følte meg emosjonelt og fysisk utslitt, tappet for energi, deprimert og en følelse av at det aldri blir bedre og at jeg aldri strakk til.

Utbrenthet er både en fysisk og en psykisk sykdom. Den er nært beslektet med stress og depresjon. Det er mange årsaker som kan spille inn, som for eksempel en jobb med for høye krav, ubearbeidete traumer, konstant dårlig råd etc. Ofte er en sammenblanding av flere faktorer en utløsende årsak. Utbrenthet kan ramme i alle yrkesgrupper og alle samfunnslag. Ofte ser man at de som blir utbrent er folk som er konfliktsky, de som ikke greier å sette grenser for seg selv eller å prioritere godt i hverdagslivet.

Symptomer kan være utmattelse, vektoppgang eller vektnedgang, smerter i kroppen, blir lettere syk, magetrøbbel, hodepine, irritabelhet, angst, depresjon og/eller en følelse av å være verdiløs.

Mine symptomer begynte i 2012. Jeg hadde akkurat startet i en ny jobb, drømmejobben trodde jeg, nyutdannet spesialpedagog og veldig motivert for å gjøre en god jobb. Men det ble ikke helt som forventet. Arbeidsoppgavene var langt tyngre enn jeg hadde forventet. På det mentale planet. Situasjoner jeg kom opp i, trigget noe i meg, og jeg klarte ikke legge fra meg arbeidet på jobb, men tok det med meg hjem. Det kvernet konstant i hodet. Jeg jobbet med sterkt traumatiserte barn, og deres skjebner hjemsøkte meg dag og natt. Den høsten var jeg veldig ofte syk. Influensalignende sykdom cirka en gang i måneden og konstant vondt i halsen. Jeg gikk til legen og fikk påvist en rekke matintoleranser og en kronisk streptokokkinfeksjon i halsen. Jeg fikk en streng matplan og behandling av halsproblemene. Jeg ble også sykemeldt i en periode. Etter dette ble det litt bedre. Magetrøbbelet jeg hadde opplevd ble litt bedre og halsvondtet gikk over. Men følelsen av å aldri strekke til hang igjen. Det samme med mangelen på entusiasme og motivasjon. Da vikariatet mitt var over kunne jeg ikke vært gladere. Jobben jeg hadde gledet meg sånn over, hadde blitt starten på flere år med utmattelse.

Jeg gikk arbeidsledig i flere måneder og alle som har vært langtidsledig vet at det ikke er en drømmesituasjon hverken når det gjelder humør, økonomi eller selvfølelse. Men utpå høsten var jeg så heldig å få jobb i en bedrift med ansatte som tok veldig godt imot meg og en jobb som var det nærmeste drømmejobben jeg kunne komme. Arbeidsoppgavene var spennende og varierte og jeg gledet meg hver dag til å gå på jobb. Etter å ha vært i jobb en stund, kjente jeg at noe ikke var helt som det skulle. Jeg mistet matlysten, ble unormalt trøtt (en gang sovnet jeg på kontoret) og var kvalm, slapp og uopplagt. Det viste seg at jeg var gravid. Det forrige svangerskapet jeg hadde gått igjennom 10 år før, med min datter, hadde ikke vært noen dans på roser. Jeg hadde ekstrem svangerskapskvalme, en nerve i klem i ryggen, uutholdelige smerter over hele kroppen og jeg la på meg nesten 30 kilo. Akkurat det samme skjedde denne gangen. Når gutten vår endelig kom til verden, var kroppen så utslitt at jeg visste nesten ikke opp-ned på meg selv. Det hjalp heller ikke noe særlig at den nye verdensborgeren ikke hadde tenkt å sove spesielt mye de neste 18 månedene.

Det var når jeg tenkte hver eneste dag, at nå orker jeg ikke mer, at jeg forsto at jeg var utbrent. Noen dager klarte jeg ikke å fremkalle en eneste positiv tanke. Nå i ettertid, når jeg tenker tilbake, er mye av dette helt tåkete. En del skyldes vel ammetåken også, men helt siden 2012 la det seg gradvis et tåkelag over hjernen som gjorde at jeg klarte ikke å tenke klart, ikke orket jeg å være sosial som før, og jeg ville aller helst bare ligge på sofaen å se på TV og ikke tenke på noe.

Heldigvis har jeg kommet meg ut av denne tilstanden nå. Vegen har vært lang, og det koster. Men jeg har bestemt meg for at mitt liv er så verdifullt at jeg skal leve og nyte hver dag til fyllest. Det jeg gjør og har gjort for å komme tilbake til meg selv er å ta tak i det som ikke fungerte optimalt og det jeg selv faktisk gjorde for å motarbeide meg selv. Jeg har stort fokus på et kosthold med rene råvarer, helst økologiske, og mat laget fra bunnen. Når kroppen er i ulage trenger den ekstra påfyll av næringsstoffer for å takle påkjenningene. Da er det lurt, når man har dager med overskudd, å planlegge måltider, lage store porsjoner med sunn og næringsrik mat som man kan fryse ned å finne de dagene man ikke har ork og energi til å stå på kjøkkenet. For eksempel kan man lage kjøttsuppe med masse kjøtt, grønnsaker og krydder samt tilsette kraft for å virkelig toppe næringsinnholdet. Å gi kroppen riktig næring er noe av det beste du kan gjøre for deg selv for å komme deg ut av utbrenthet.

I tillegg sørger jeg for å få nok hvile og søvn, og sier svært sjeldent ja til noe jeg egentlig ikke har lyst til. Jeg går turer i naturen og har tatt et nybegynnerkurs i yoga. Jeg har gått ned alle kiloene jeg la på meg under svangerskapet og det føles godt. Jeg sørger for å gjøre ting som gir meg glede, omgi meg med mennesker som gir meg positiv energi og jeg får uttrykk for min kreativitet gjennom å sy klær til barna mine eller andre hobbyprosjekter. Det vil si, fylle på med positiv energi i nesten alt jeg gjør. En annen viktig ting jeg har gjort for meg selv, er å lage min egen arbeidsplass. Jeg jobber i mitt tempo, med akkurat det jeg brenner for. Dette gir meg energi i stedet for å tappe meg. Nå har jeg kommet dit at jeg elsker jobben min, elsker omgivelsene mine, menneskene i livet mitt og livet selv. Det er en veldig god følelse <3

 

Kilde:

http://www.lommelegen.no/artikkel/hva-er-utbrenthet